Well done

Snart er det tid for avreise. Igjen. (Hva skjedde?) Og jeg må venne meg til nye gamle omgivelser og nye gamle vaner. Igjen. Jeg må begynne å bruke sokker. Jeg må sove med dyne. Jeg kan kjøpe grovbrød på butikken. Og Uganda-fettet må bort. Jeg må ta bena fatt om jeg skal noe sted, jeg kan ikke bare vinke på første og beste moped. For det er vel langt mellom dem, og for øvrig tar de neppe passasjerer. Men det kan trolig ha en positiv effekt på forrige nevnte.

Jeg må betale dyrt for leskende drikker og andre festligheter. Jeg kan kjøpe lightbrus når det passer meg og stole på at butikken har skummetmelk, at der alltid er vann og strøm, og at ingen vil være venner med meg bare fordi jeg er hvit. Jeg kan forvente dopapir på offentlige toaletter, at folk ikke sier ja når de egentlig mener nei og at restauranter faktisk har det som står på menyen. Jeg må betale dyrt for å gå på restaurant. Jeg kan ikke forvente at alle kjenner meg igjen og husker navnet mitt bare de har møtt meg èn gang, eller at folk på gaten stadig spør meg hvordan jeg har det. Jeg kan gå over torgallmenningen uten at folk snur seg og glor og roper eller legger merke til meg i det hele tatt. Jeg kan være del av en folkemengde uten å skille meg ut overhodet, og om unger peker og ler når de ser meg bør jeg faktisk sjekke om jeg husket å ta på meg alle klærne ordentlig før jeg gikk hjemmefra.

Jeg kan forvente at tredve minutter er tredve minutter og ikke seksti, at fire timer er fire timer og ikke ni. Jeg må huske på at utestedene faktisk stenger før eller siden, jeg kan ikke sitte i baren til klokken halv åtte om morgenen. Jeg må huske på at eksamen faktisk er viktig, at der er bøker som faktisk skal leses, at universitetet faktisk forventer at jeg kan tenke selv, og jeg må ikke prøve å skrive ned hvert eneste ord foreleseren sier for så å pugge det. Jeg kan begynne å stole på informasjon og ikke minst at informasjon skal være tilgjengelig, og da mener jeg ikke gjennom jungeltelegrafen. Papirarbeid kommer til å bli en lek, og jeg kan godt kysse den første byråkraten jeg treffer og si at jammen gjør dere ikke en forbanna god jobb, dere norske byråkrater, og det samme kan jeg si til alle som jobber i norske aviser, norske bedrifter, norske myndigheter og norsk politikk. Well done, sov godt om natten, skal jeg si. Og gi de en klapp på skulderen.

For mye av det gode

Noen har luktet at jeg vil hjem. Ja, jeg vil hjem! Det er mye fint å si om Uganda og Kampala, men det er ikke for ingenting at de kaller Uganda for et u-land. Her er mye spennende å se, oppleve og lære. Og hadde jeg hatt noe fornuftig å ta meg til, kunne jeg godt ha blitt her lenger. Men faktum er at Makerere University er en vits. Makerere University er kanskje det mest anerkjente universitetet i Afrika. Det sier mer om resten av Afrika enn det gjør om Makerere. Bare det å gå opp på skolen er som å pisse i motvind. Derfor lar vi det være så langt det er mulig, ettersom dette gjør en ganske dårlig i magen og gir en ganske sur smak i munnen, og innimellom får en bare lyst til å legge seg ned og grine. Derfor er det ikke mye fornuftig vi tar oss til her i Kampala, og jeg er rimelig lei av å ha ferie nå. Ferie fylt med frustrasjon, vel å merke. Likevel har vi trolig lært mer av å være her disse månedene enn vi hadde gjort ved å studere ordentlig ett semester på et ordentlig universitet. Men jeg gleder meg storveis til å komme hjem og få noe fornuftig å ta meg til og leve i et samfunn og et system som fungerer. For let’s face it: vi er i et u-land og det er hundrevis av ting å savne. Og det var kanskje litt derfor vi dro hit også. Man tror kanskje at man etter en stund klarer å venne seg til, og kanskje til og med slå seg til ro med, at ting går saaaaaaaaaaaaakte, å gå på videregående/ungdomsskole uten pensum, forelesninger på diktat som er stikk i strid med ting du tidligere har lært på et ordentlig universitet, at tid ikke er viktig, at ting generelt ikke fungerer og at ordet rasjonalitet får en helt ny mening, eller hvorfor bruke ordet i det hele tatt? Tja, hadde jeg måtte bo her resten av livet, hadde jeg kanskje gjort et mer hederlig forsøk. Men jeg vet jeg skal hjem igjen til deilige Norge om ikke så lenge, og det er ikke vanskelig å se hvor det er best å bo og leve.

Men det er selvfølgelig mye jeg kommer til å savne også. Jeg kommer nok tidsnok til å savne å sove så lenge jeg vil, drikke øl når jeg vil, se så mange filmer jeg bare orker på dvd og lese så mange skjønnlitteraturbøker jeg bare gidder. Nylig leste jeg en bok som er skrevet i 2004, men handlingen foregår i en bitteliten by i USA på 1970-tallet som nekter å utvikle seg i takt med resten av det moderne amerikanske samfunnet. Forfatteren bruker mye tid på å forklare akkurat hvor gammeldags systemet og holdningene er i denne lille, tradisjonsbundne byen. Det var morsomt å sammenligne det samfunnet forfatteren her beskrev med Kampala. Det var svært lett å se at denne lille amerikanske byen som stadig hang etter resten av verdens utvikling likevel lå laaaangt foran Uganda og Kampala hva utvikling og modernitet gjelder. Nå som mamma er på besøk, har hun fått seg etterlengtet anledning til å lese en bok hun har hatt stående som en liten gullerot i hyllen gjennom mange måneder i travle Norge. Handlingen foregår på 1800-tallet. Og visst, mens mamma forteller om de spennende konfliktene i dramaet, der et sted begynner jeg å kjenne igjen det vi til daglig ser her i Kampala.

Med mamma på besøk har jeg selvsagt tatt henne med litt rundt her i Kampala. I Kampala er det i grunnen ikke så mye å finne på, så jeg har tatt henne med på noen av de tingene som er blitt helt dagligdagse for oss her nede. På slutten av dagen tenker jeg at det må være litt kjedelig for mamma at det ikke er noe spennende som skjer her, men så sier hun plutselig at hun har hatt en utrolig begivenhetsrik dag. Det er rart for meg, for vi har jo bare gått på gaten, tatt matatu, bodaboda, manikyr og pedikyr, handlet litt, drukket kaffe, vært ute og spist og drukket noen øl på kvelden. Ting som er helt vanlig og dagligdags for meg. Men mamma tar til seg alle inntrykkene: alle de svarte menneskene, fattigdommen, måten å kommunisere på, mannfolk som leier på gaten og alt annet som er helt annerledes enn hjemme, og det er det meste. Og mens mamma synes dette er kjempespennende og har savnet å kunne gjøre akkurat som hun vil fra morgen til kveld, har jeg savnet hennes travle hverdag; å stå opp tidlig om morgenen og ikke få tid til å tenke seg om før man legger seg om kvelden. DET gleder jeg meg til. Og når jeg har hatt nok av disse travle dagene, ja….da kan jeg tenke på det late livet i Kampala, og gjett om jeg kommer til å savne det; ølet, folkene, manikyr og pedikyr, lange morgener, late dager, sene kvelder og klokken, ja den kan jeg legge igjen hjemme i Norge. Jeg vet at klokken er syv når solen står opp og at klokken er syv når solen går ned og innimellom der er det i grunnen ikke så veldig nøye.

Still going strong 

Still going strong 

Reality

I kveld kommer mamma paa besok for to uker, og jeg gleder meg! Foler meg litt som en realitydeltaker som endelig skal faa se et familiemedlem igjen etter tre og en halv maaned i isolasjon. Dere sitter i Norge, mamma sitter paa flyet, jeg sitter paa Klub5 og om ti timer skal jeg kaste meg rundt halsen paa mamma, og hadde kamera-teamet vaert med hadde det sikkert blitt mange taarevaate og rorende naerbilder. Sukk. Ingenting er vel som gjenforeninger, og ingen er som min mamma!

Tid og kunnskap

Jeg kom paa skolen paa lordag og skulle ha test. Avlyst. Jeg kom paa skolen mandag og skulle ha test. Avlyst. Jeg kom paa skolen paa lordag igjen for aa ha den testen jeg egentlig skulle hatt forrige lordag. Avlyst. Jeg fikk igjen en test jeg faktisk har hatt. Jeg fikk 7 poeng (joda, vi faar poeng – i samfunnsfag) av 15. Det betyr under 50% og det betyr at jeg ikke har bestaatt. Stryk.

Gud, som jeg savner eksamensstresset fra UiB.

Makerere "University" faar definitivt stryk av meg.

Mer

Noe av det jeg savner mest her i Kampala, er kultur. Jeg savner nye, gode filmer på kino. Da Million Dollar Baby endelig klarte å komme seg til Uganda(etter noen utsettelser) var det som en gave fra oven. Da Jens kom med fjorten episoder av The 70s show, koste jeg meg som det er lenge siden jeg har gjort. Og jeg som aldri har vært mer enn middels begeistret for akkurat den serien. Jeg savner konserter og teater og revyer og såpeserier og ukeblader og sladder, og selv om jeg ikke er en aktiv konsument av alt sammen, savner jeg å ha det rundt meg, savner å kunne ønske at jeg hadde råd til å gå på revy og jeg savner at de ble utsolgt for billetter til konserten før jeg klarte å kave meg til å kjøpe en selv. Jeg savner en debatt i Dagbladet om de enkleste ting, bensinpriser, matpriser eller sytete nordmenn. Hvilken kjole hadde Mette Marit på seg ved siste anledning, og var den egentlig noe tess? Er det skrevet noen kontroversielle bøker i det siste? Har Ari Behn sagt noe dumt? Hvordan går det med helsen til kongen, og er jeg for eller mot brosteiner i Bergen sentrum? Er Jon Almås snart singel, eller holder han fremdeles koken?

Ikke lenge etter vi ankom Kampala kom vi i prat med en journalist. Jeg og Thomas kommenterte at det var så mye politikk i avisene her, og at vi syntes det var en veldig bra ting. Hjemme skriver de bare drit, sa vi. Nei, sa han. Det er en dum ting. 75% av de som leser avisene i Uganda består av eliten. Det er ingen bra ting. Hvorfor kan de ikke skrive om Beckhams, for eksempel? Slik de gjør i England? Skrive om enklere ting, ting som mannen og kvinnen i gaten kan forstå, som er lettfattelig og som pirrer nysgjerrigheten? Det tunge politiske stoffet som avisene her i hovedsak består av er ikke for allmennheten, og kanskje trenger det ikke være det heller. Har Siv Jensen den samme frisyren, og er Per Kristian Foss fremdeles homo?

Skal buksene fremdeles være lav i livet? Og hvor har de den billigste utepilsen og hvor vanker de peneste guttene? Hvilken sang spiller de overalt, hvem er Norges landeplage nå for tiden, og hvilken artist skal vi huske sommeren 2005 for? Hvilken melodi vil i all fremtid gi en følelsen av iskrem og grilling og jordbær og jo – sommeren 2005? Er det nye idolet fra Vennesla et virkelig idol, eller er hun en flopp som hennes forgjenger? Kan hun synge eller er hun bare usannsynlig kul? Hva er nytt fra i går til i dag?

I Kampala? Ingenting. De spiller fremdeles Shania Twain og Celine Dion overalt, og så vidt meg bekjent gjorde de det samme for et år siden også. Har du hørt den nye sangen? Hvilken? Åh, nei, jeg bare tuller. Ingen nye sanger siden i går, siden forrige uke, forrige måned, siden i fjor. Ingen akkumulasjon. Det skapes ikke noe nytt. Alle jobber i sjappene sine og tjener kanskje akkurat nok til mat og klær og tak over hodet. Jeg kan ikke se at de ønsker seg noe mer. De prøver ikke skape noe nytt, reklamere, SE! Jeg har fått et nytt merke juice, løp og kjøp, bedre juice har du aldri smakt! Nei, du finner det ikke. Nye verdier skapes ikke, verken kulturelle eller økonomiske. Ingen ambisjoner, inget engasjement. ”Sorry, no change” betyr at de ikke har nok vekslepenger, men det betyr også at du ikke får handle hos denne kjøpmannen i dag. Du får ikke med deg melken hjem fordi kjøpmannen ikke kan veksle, og kjøpmannen får ikke penger i kassen fordi han ikke har småpenger der fra før av. Og ikke gidder han gjøre en innsats for å ha det i morgen heller. Vi lever til vi dør.

Det er de nære og kjære verdier som teller, og det høres veldig fint ut. Meg og mine, familien min og Gud. I går, i dag og i morgen. Jentene i klassen jobber flittig med skolen fordi det er en forpliktelse, ikke fordi de har et mål med det. Kanskje jobbe et par år før de skal beskjeftige seg selv med reprodusering på full tid. Få av dem har ambisjoner om mer. Jeg savner vilje, ambisjoner, prosjekter, å jobbe for et mål, skapertrang, kreativitet, utvikling, effektivitet, resultater, inspirasjon, initiativ, nyskapning, kontroverser.

Ingen innovasjon, ingen utvikling.

Man tror kanskje at brød og vann og tak over hodet er det man trenger. Man skal være glad for at man har det nødvendigste, ”jeg har alt jeg trenger”. Nei, jeg er ikke enig. Man trenger mer. Brød og vann gir ikke mening med tilværelsen. Man trenger en mening med tilværelsen. Man trenger noe som gjør at man gleder seg til i morgen. La det være en fotballkamp, la det være et nytt nummer av Se og Hør, det spiller ingen rolle. Men du gleder deg ikke til å spise brød og drikke vann.

Jeg studerer kvinne- og kjønnsstudier. Det er ikke like interessant som hjemme. Her handler det bare om utvikling. Det handler om basic needs. Kvinner og menn skal ha like rettigheter. Kvinner skal ikke være fattigere enn menn, faktisk skal ingen være fattig i det hele tatt. Demokrati er en fin ting. Det er kanskje viktig, men ikke interessant så veldig lenge. Vi vet det. Det er ingenting kontroversielt med det. Lei av å høre det nå. Jeg hørte det på skolen i dag, og i morgen skal en annen foreleser og avisene fortelle meg akkurat det samme. Det gir ikke mening mer enn at det er grunnleggende. En brødskive er ikke god uten pålegg.

Gorilla-trekking, 19.05.2005

Etter to dagers festing for å grundig feire både 16. og 17. mai, har kroppen minimalt med søvn og godvilje. Men 18. mai klokken 08.15 om morgenen blir vi hentet av bil og sjåfør, og ferden for slitne sjeler går vestover helt til vi kan se Congo og befinner oss i Bwindi National Park. Standarden hvor vi skal bo er som forventet – vi har vært ute en vinternatt før og opplevd verre fasiliteter enn dette. Og etter vi har spist middag og gått på do med fluene får jeg en av mine beste netter med søvn på lenge. I Kampala er det knapt kaldere om natten enn det er om dagen, og lakenet jeg har til dyne blir bare brukt en gang iblant, selv om viften står på hver eneste natt. Det høres morsommere ut enn det er, men altså; mange hete netter med lite søvn. Derfor er den kjølige natten her i Bwindi svært velkommen, og fullt påkledd med bukse og genser kryper jeg under det tykke pleddet og sover som et barn i ti timer i strekk og drømmer om oversvømmelse i Bergen, det er en god drøm. Godt uthvilt neste morgen er jeg fit for fight og klar for jungelen og nye opplevelser.

Og inn i regnskogen vi gikk. Og gikk. Og gikk og gikk og gikk. Oppover. Oppover, oppover, oppover. Jeg har som generelt prinsipp at jeg ikke tar fysiske utfordringer, men har gjort et unntak for de sjeldne gorillaene vi nå er på leting etter. Naturen er fin, utsikten er fin, og for biologer, naturgeografer og andre som er spesielt glad i masse insekter, masse svette, masse slit, skitne klær og drit generelt, harde motbakker og en topp som aldri kommer nærmere er dette selvsagt så nært himmelen som man kommer. Men for en urban sjel som er mer glad i rulletrapper og nyinnkjøpt fashion er dette absolutt en utfordring. Tanken på at jeg er blitt nærmere 3000 kroner fattigere for akkurat dette gjør blodsmaken i munnen litt sterkere. 3000 kroner som skal betales tilbake til lånekassen over 30 år med mer arbeid og slit pluss renter. Min egen hypotese om at jeg er, og trolig alltid kommer til å være, en byjente blir mer og mer forsterket for hvert skritt jeg tar i motbakke, for hver gang jeg trøkker gåstokken ned i jorden foran meg og nærmest drar meg oppover i smerte, ubalanse og gjørme før jeg børster vekk et udefinert insekt fra skulderen og gjør det samme en gang til. Vi er ikke garantert å finne noenting som helst, men dette bør bringe resultater, og det bør være verdt det!

Og ja, det er vel kanskje det. Etter nesten fire timer blodslit står vi knapt fire meter fra minst fire ville gorillaer. Det er ganske stilig. Silverbacken er diger og alle gorillaene er veldig klumsete og veldig søte og dingler og spiser og bryr seg egentlig ikke stort om oss. Men når den minste og søteste hannen er lei av at vi står og glor på at den trøkker i seg blader, reiser den seg opp på to bein, slår seg med armene på brystet og serverer oss et lite minibrøl, før den drar sin kos. Jada, du er sjefen. Og vi er i alle fall imponert. Og underholdt.

Og veien tilbake går langt mer behagelig gjennom små landsbyer, folk og fe, geiter og kuer og høner og vakker natur. Her bor folk, langt i fra alt og ingenting, et steinkast fra ville gorillaer og milevis fra sivilisasjon. Og alle stopper og vinker og ler og glor på oss, som om det var vi som var en attraksjon. Men det er for så vidt greit når noe er gjensidig, vi glor på dere og dere glor på oss og egentlig skjønner vi kanskje like lite alle sammen.

Landsbyliv, 20. 05. 2005

Mens Jens, Inga & Kjartan er godt fornøyd etter gorilla-trekkingen og drar videre til henholdsvis fotball på skjerm og Queen Elizabeth National Park, blir jeg alene igjen i jungelen. Av en eller annen merkelig grunn vil jeg ha mer. Etter enda ti timer med utøkt søvn gleder jeg meg stort til Village Walk for ca. to prosent av prisen på gorilla-trekkingen. Vi er utenfor høysesong, og det er bare jeg som skal på Village Walk i dag. Det betyr at jeg får Elias, guiden min, helt for meg selv, samt de to bevæpnede vaktene som lusker i buskene foran, bak og til siden – kun til ære for min sikkerhet. Jeg sier meg godt fornøyd med mitt betalte maskuline selskap og ser frem til ekte landsbyliv.

Gåturen varer tre-fire timer, men dette er en behagelig tur. I motsetning til klatringen på gorilla-trekkingen, hvor jeg stort sett måtte konsentrere meg om hvor jeg satte føttene, kan jeg nå trygt løfte blikket og bli overveldet av natur så vakker at den til og med kan ta pusten fra en samfunnsviter. Vi går igjennom de store te-plantasjene som er landsbyens største inntektskilde, kaffebønner ses på nært hold, det samme gjør arbeiderne i åkeren, de unge gjeterne og klesvask i elven. Men aller mest ser jeg frem til å møte medisinmannen. Når vi når frem dit hvor doktoren bor, er han dessverre ute på oppdrag. Noen i landsbyen har fått ”evil spirits”, og da må medisinmannen på arbeid. Jeg spør hvordan man vet at noen har fått ”evil spirits” og Elias forklarer at ”that’s when somebody starts talking nonsense, like ”I want beer, I want meat” and they don’t know what they’re saying”. Men i medisinmannens fravær kan konen hans vise meg noen kunster. Her har hun viagra både for mann og kvinne, samt behandling for diverse kjønnssykdommer. Og det meste annet. Og alle urtene plukkes selvfølgelig rett fra hagen.

Ferden går videre til ”bryggeriet”. Her får jeg se hvordan bananer blir til alkohol av forskjellig sort. Og jeg får smake på både bananvin og banansprit. Mye bedre enn HB! Egentlig skal jeg også besøke barneskolen, men siden barna har ferie må jeg nøye meg med å se skolebygningen, fotballmålet og en unge som øver seg på å stå på hender fra avstand. Men pygmèene får jeg møte, og alle sammen danser og spiller for et publikum som bare består av en noe ubekvem, men fascinert hvit jente fra langt der oppe i nord.

Godt fornøyd med dagens opplevelser begynner jeg smått om senn å vende snuten østover mot Kampala og sivilisasjonen igjen. Og etter å ha fått ris istedenfor poteter som bestilt til middagen kommer sjåføren som skal hente meg klokken halv syv istedenfor klokken fem og kjører meg til Ingenmannsland hvor jeg skal overnatte på et ”hotell” hvis rom består av fire vegger, en seng og et taklys som ikke virker. Men manageren kommer med et stearinlys til meg og alt ordner seg og alt er som normalt her i Afrika. Ingen vet når bussen går neste morgen, fem sier en, halv seks sier en annen, kvart på seks sier en tredje. Jeg vil for alt i verden ikke bli værende her en natt til og sørger for å stå tidsnok opp uansett avreisetidspunkt. Halv seks kommer bussen, jeg får vindusplass og heldigvis for det. Jeg deler en treseter med to American-size damer og en unge som oppfører seg mer eksemplarisk enn hønene lenger bak. Bussen stappes full til randen, og har du et brev som skal leveres er det bare til å gjøre som The Fat Lady ved siden av meg; kaste det ut av vinduet når du passerer den riktige landsbyen. Navnet står jo på konvolutten og det er bare til å stole på jungeltelegrafen. Etter ti og en halv time er jeg sår både her og både der, og selv om det var godt å komme seg ut av Kampala for noen dager, var det jammen godt å komme tilbake igjen også!

Fra den ene siden... 

til den andre siden. Jada, vi gikk! 

Og vi fant! 

P� n�rt hold 

En fjern slektning, kanskje? 

Te-plantasjene er landsbyens st�rste inntektskilde 

Ekte kaffeb�nner 

Klesvask i elven 

Ingenting � si p� naturopplevelsen 

Her bor medisinmannen med kone og seks barn 

Medisinmannens kone har urter som hjelper mot det meste 

Hos denne mannen fikk jeg smake bananvin og banansprit 

Landsbyens barneskole i feriemodus 

Pygm�ene i full sving til �re for meg 

Landsbyens sentrum 

Ingen 17. mai uten 17. mai-tog... 

og underholdning og p�lser 

Om kvelden er det fest p� byens fineste hotell, med tale fra ambassad�ren, nasjonalsang, kanap�er, kake og gratis alkohol s� langt beholdningen rekker.  

Fredag kveld tilbringes ofte p� irskepuben. P� irskepuben tar man gjerne en shot eller to. Og Ole er verdens beste shottekompis. 

Inga er ikke s� verst hun heller. Vi har alle v�re kvaliteter. 

Kampala sett fra byens solside. Men som sagt, du skal ikke skue hunden p� h�rene 

Bergen i sikte, 09.05.2005

Da var hjemreisebilletten flyttet til 11. juli. Og for den første uken hjemme i Bergen har jeg bestilt følgende: Godvær. Middag hos mamma. Nordnesparken i solnedgang, gode venner, Hansa og en fuktig kveld på Bergens uteliv. Shoppe, shoppe, shoppe, shop till I drop – Galleriet, here I come! Og jeg skal dra Visakortet i en kortterminal eller tre! Is på torgallmenningen. En god film på Bergen Kino. Grovbrød, leverpostei og fiskekaker. En handletur på Rema 1000. Sjokoladekjeks fra 7Eleven. En tur på Fløyen – regnvær er helt ok til denne. Fersk torsk kjøpt fra torget eller kjøttbasaren tilberedt med gulrøtter og poteter hjemme hos pappa. Og om det er noen som har en sommerjobb eller en hvilken som helst annen jobb til meg, er dette en åpen søknad.

Gleder meg!!!

Sees om ikke lenge, nordboere:)

Bodaboda, 09.05.2005

En bodaboda er en moped med en sjåfør som kjører passasjerer. Bodabodaene er der alltid når du trenger dem. De kjører deg dit du vil, fra A og helt frem til B. Og forhandlingene om pris stopper som regel ett eller annet sted mellom to og åtte kroner (med mindre du er fersk i byn). I begynnelsen var jeg skeptisk og litt redd. Og av hensyn til den delen av slekten min som er i sin beste alder burde jeg kanskje sensurert det faktum at jeg krasjet første gangen jeg satt på en bodaboda. Men en liten skramme på leggen skremmer ikke denne jenten, snarere tvert imot: hun fikk blod på tann. Nå elsker jeg å sitte bakpå bodabodaene, håret flagrer i vinden og jeg føler meg som den eksosrypen jeg aldri turde(eller fikk) være da jeg var fjorten. Det er langt i fra trygt(hva er vel det?), men er etter hvert blitt en daglig nødvendighet, og omsider en daglig opptur. Og når jeg kommer hjem, skal ikke pappa’n min (som er halvt Harley) se bort ifra at jeg endelig takker ja til en tur på Harley’en – OG at jeg kommer til å like det!

Luften er fri for alle, 27.04.2005

Det er vanlig at hvert semester ved Makerere blir preget av minst en ”riot”, eller opptøyer fra studentene. Forrige semester gikk igjennom flere. Disse opptøyene skal være preget av lovløse tilstander, og det lureste skal følgelig være å holde seg innendørs. Et av forrige semesters opptøyer begynte med en trafikkulykke på campus. Studentene krevde på grunnlag av denne fartsdumper, men fikk ikke innvilget ønsket. Fartsdumper ble derfor tema for opptøyer, og to studentliv skal ha gått tapt mens det hele sto på.

Det har nylig vært valg av studentpresident på Makerere, og den siste tiden har vært preget av dette. Mens vi har ventet på forelesere har forskjellige kandidater benyttet døtiden til å ta tak i mikrofonen og fremme sin sak, ofte hovedbestående i å dele ut drops til alle studentene. Det er ikke populært å ikke ha nok drops til alle studentene. Plakater av kandidater henger rundt omkring på trær og vegger, og kandidatene har kjørt rundt i bilene sine omkranset av sin egen tilhengerskare.

Nå er valget overstått. Ryktene sier at det er den kjekke mannlige kandidaten som har vunnet. Jentene på jente-hostellet har fortalt Thomas(som selvfølgelig henger på de kanter) at de har stemt på han fordi han er så kjekk. Og at om han skulle vinne valget ville guttene fra gutte-hostellene komme til jente-hostellene for å lage bråk. De samme ryktene har vi hørt fra flere hold. Vi har ingen skoleavis eller andre gode informasjonskilder på campus, så vi vet ytterst lite om så vel kandidatene som resultatet av valget. Men jungeltelegrafen har kanskje sitt opphav i Afrika?

Man merker det på stemningen. Noe er i gjære. En bil som kjører i 90 inne på campus mens den ligger på hornet. Guttegjenger i opprørt stemning som løper etter med stokker i hendene. Fløyter høres lange veier og politisirenene er oppsiktsvekkende hyppige. Det har ligget i luften. Og nå også bokstavelig;

Klokken syv om morgenen har jeg forelesning, og det er foreløpig bare morgenfugler som meg selv jeg møter på campus på veien til instituttet mitt. Like forbi hovedinngangen, hvor den bevæpnede vakten i dag har fått selskap av flere politifolk, kommer det første tegnet; et nys fra en av de forbipasserende i motsatt retning. Jeg husker plutselig hva Jens sa da han kom hjem kvelden i forveien: det var noe i luften.

Det begynner å klø i nesen. Det begynner å svi i halsen. Menneskene jeg møter går med tøystykker for munnen, og jeg lar min alltid medbrakte (og ellers alltid unyttige) jakke fylle samme funksjon. Jo nærmere jeg kommer instituttet mitt, jo verre blir det, og snart renner det fra øynene og tilstanden føles uutholdelig. Jeg snur og tar strake veien hjem igjen. Hvorfor er alle bodabodaene opptatt når man trenger dem som mest?

Tåregass. En meget spesiell metode, men helt ufarlig. Og et resultat av et system som ikke stoler på innbyggerne sine, men minst like mye et resultat av innbyggere som ikke stoler på systemet. Og hvor utrolig provoserende det føles å bli fratatt friheten sin på den måten!

Mangelvarer, 24. 04. 2005

Grovt brød er mangelvare i Uganda. Derfor har jeg sluttet å spise skiver. Isteden spiser jeg frokostblanding til frokost, og ellers går det mest i varm mat. Imidlertid bruker man gjerne lørdagskveldene til å konsumere akkurat det samme som man gjør hjemme i Norge, og søndag følger på samme måte med ekstra appetitt på salt, varm mat. I dag er en slik søndag. Derfor er det ekstra kjedelig at strømmen er borte akkurat nå. Hadde det ikke vært for tidligere nevnte mangel på grovbrød skulle jeg ha skrevet at jeg nå sulter foran brødboksen. Jeg lurer på hvor lenge jeg gidder å sitte her og vente på at strømmen kommer tilbake, hvor sulten jeg blir, før jeg finner ut at jeg får vel spise noe frokostblanding da, selv om jeg ikke har lyst på. Mat må man ha. Og jeg er for lengst lei av å vente på å få tatt bestilling på Klub5, vente på maten, vente på regningen og vente på vekslepengene. Da venter jeg heller på strømmen. Også tenker jeg at jeg ikke skal klage. I Afrika sulter de, ikke foran brødboksen.

Den gjennomsnittlige uander

Jeg forventet vel kanskje å på et tidspunkt møte den gjennomsnittlige ugander. Jeg har det fremdeles til gode, og regner med status vil være quo når jeg putter sandalene i kofferten og igjen finner frem sjøstøvlene.

Det er lettest for meg å omgås ugandere med penger, ugandere med mye mer penger enn den gjennomsnittlige innfødte her ved ekvator. Dette kommer nok av flere grunner. En av dem er at jeg slipper å tenke på om denne personen bare vil være venner med meg fordi jeg er hvit og følgelig kan og bør spandere på en fattig venn. En annen grunn er at de med mer penger ofte er mer vestlige og har mer kunnskap om hvordan min kultur er, og derfor er lettere å omgås. Sistnevnte kan komme av at de økonomiske ressursene gir tilgang til både bedre utdannelse og flere og mer mangfoldige media, men også av at disse har kjennskap til andre vestlige, som for eksempel Aisha som har tre søsken som er bosatt i Storbritannia med ektemake og barn. En tredje grunn til at det er lettere for meg å omgås rike ugandere, er rett og slett at de ikke får meg til å føle meg skyldig. Skyldig i å være rik, skyldig i at andre er fattig. Og jeg trenger ikke være redd for å gå med de nye skoene mine eller nevne at jeg har laptop rett som det er.

I Norge er klær og sminke vinnerne i å gjøre kvinner til konsumenter. I Uganda er det hår, sko, hender og føtter. Eller hår og hår, nesten ingen ugandiske jenter har sitt eget hår. Og frisyrene er veldig varierte. En jente jeg er blitt kjent med i klassen hadde korte fletter. En dag kom hun med langt hår med store krøller i endene. Og et par dager senere kom en annen av jentene, som tidligere hadde skulderlangt, stritt hår, med helt kort, kjempekrusete hår. Det tok faktisk en stund før jeg forsto at nesten ingen av jentene hadde ekte hår. Jeg spurte Aisha om de tvinnede flettene hennes var ekte, da fniste hun (og jentene som satt bak og ved siden) mens hun måtte bøye seg fremover, hun tok meg omsorgsfullt på armen og sa ”Oh, Liiiizzzz” slik hun pleier å gjøre hver gang jeg gjør eller sier noe som de synes er rart. Jeg pleier ikke skjønne hva det er for rart jeg sier og gjør, men etter en nærmere kikk på ”håret” til Aisha, tok jeg raskt hintet denne gangen.

Ellers må jeg pent finne meg i at Aisha gjerne leier meg når vi går på gaten, gir meg en god klem når jeg kommer og stryker meg på armen i tide og det som for oss norske gjerne også ville bli sett på som i utide. Kroppskontakt er mye mer vanlig her enn hjemme. Og det er svært vanlig at gutter leier på gaten. Det er mer sjeldent å se gutter og jenter som leier hverandre. Og når man treffes sier man alltid ”Hi, how are you”(til Thomas sin store fortvilelse – hva skal man svare?) og gir hverandre et ekstraordinært slapt håndtrykk (du hadde gremmet deg, pappa).

Aisha har flere ganger spurt meg: ”Liiizzz, when are you gonna get married?” samtidig som hun fniser. Hun spør litt på alvor og halvveis på tull, hun vet at dette er en problemstilling som er annerledes for meg enn for dem. Halvparten av ugandiske jenter mellom 15 og 19 år er gift. Fyller man 20 uten å være gift, er man ”leftovers”. For disse urbane, utdannede jentene med pengesterke fedre er imidlertid situasjonen ikke helt den samme. Aisha sier hun ikke trenger å gifte seg før hun er i slutten av tjueårene, først vil hun gjerne jobbe et par år etter hun er ferdig med mastergraden. Det er ikke sikkert jobbing blir like aktuelt når hun gifter seg. En kvinne i arbeid møter andre menn, og dermed øker også sannsynligheten for at hun kan fristes til å være utro. Derfor ser ugandiske menn helst sine koner innenfor husets fire vegger, i alle fall sånn til hverdags. I Uganda er det vanlig at menn har flere koner. Det er, sammen med det å få mange barn, et tegn på maskulinitet. Men det er også svært vanlig at menn er utro. Aisha drømmer derfor mest om en (trofast)britisk mann, og om hun skulle ende opp med en ugandisk mann er det viktigste at hun er den første konen. Da blir hun den konen med høyest status, og den som mannen mest sannsynlig vil slå seg ned med når han er lei av de andre, slik tilfellet er med Aishas førstekone-mor, som på sine gamle dager er førstepri-kone foran de nyere yngre.

Dette er imidlertid problemstillinger som blir tatt opp på Women and gender studies, av både mannlige og kvinnelige forelesere, mannlige og kvinnelige studenter. Det er kommet opp forslag i Uganda om å gjøre polygami ulovlig dersom det forekommer uten skriftlig samtykke fra tidligere kone/r. Muslimske kvinner og menn har imidlertid demonstrert mot dette forslaget. Et av argumentene for polygami er faktisk at det som følge av krig og diverse finnes flere kvinner enn menn i Uganda. Vel, selv om det er mer enn 50% kvinner, er det samtidig mer enn 49% menn.

Menns utroskap er et større problem her i Uganda enn hva man kanskje umiddelbart tenker seg til. Dette kommer først og fremst av HIV/AIDS-problematikken, som er stor her. Den nye pavens holdninger til kondomer og andre styggedommer gjør ikke problemstillingen lettere, den katolske andelen av Uganda er ganske stor, det samme er den O Store (Dobbelt-)Moral. Og på jentetoalettet står to store, fulle pakker med gratis kondomer. Men ingen har forsynt seg – i hvert fall ikke av kondomene.

Hva gjør meg glad når jeg er i Kampala?

Å se på bilder av venner og familie fra Bergen på laptopen min. Å komme på skolen og møte Aisha, Justin og Irene. Å se på bilder fra ferien i Kenya på laptopen min. Når foreleseren kommer og leverer en bra forelesning. Å sitte og fnise med Aisha, Justin og Irene mens vi venter på at foreleseren kanskje skal komme. Når jeg helst bare vil gå hjem og foreleseren ikke kommer. Å finne Pretty Woman og Julia Roberts-collection på dvd. Å sitte inne i leiligheten og se på Oceans Eleven eller Gudfaren på laptopen min mens det regner ute. Når Thomas sier: ”Vil du ha en liten stiv en, Lisbeth?” Men jeg tar en øl istedenfor. Når internett ikke er tregt på Klub5. Når de har vekslepenger på Klub5. Når jeg møter Hilde på msn. Når jeg får melding på det norske simkortet mitt. Når jeg får e-post(fra noen jeg liker). Når jeg går på restaurant og finner ut at de har Cola light. Å sitte bakpå en bodaboda. Å gå hele veien til supermarkedet med ipod og Margaret Berger på øret. Å handle på supermarkedet. Å spise ananas. Å spise eple. Å kjøpe nye sko. Når Aisha ringer og sier at forelesningen er avlyst og spør om jeg vil være med i dyreparken i morgen. Å se kattunger. Å drikke baileys. Å gå på kinarestaurant. Å finne skummetmelk i butikken. Å se velkledde og veltrente mannfolk på Rouge lørdag etter midnatt. Når Thomas skal forklare bartenderen at jeg ikke er så godt vant med å si: ”She’s not that good used”. Å spise frityrstekt banan med is til dessert på kinarestaurant. Å ta laptopen min med på Nufu-huset og sitte på internett. Når noen kommenterer på bloggen min. Å tenke på våren i Bergen. Å tenke på hvor heldig jeg er som får muligheten til å reise ut i verden. Å tenke på hvor jeg skal reise neste gang. Å tenke på Flesland en dag i juli. Å tenke på hvor heldig jeg er som kan få meg en veldig bra jobb selv om jeg skulle finne på å gifte meg og få unger. Å tenke på at jeg ikke trenger å gifte meg eller få unger hvis jeg ikke vil. Å tenke på hvor glad jeg er i olje og den norske velferdsstaten. Å tenke på det norske regjeringsskiftet til høsten. Å tenke på at noen tenker på meg i Bergen. Å glede meg til lunkne øl, solnedgang og gode venner i Nordnesparken en gang på sensommeren. Vaskehjelpen vår Sophie. Å finne gode og nye bøker i bokhandelen. Å kjøpe kopier av forelesningsnotater hos kopidamen, for så å skulke forelesning. Når det kommer en sang jeg liker på et utested. En spontan drikkekveld. Å bli kjent med nye ugandere som er ordentlig greie. Når kjøpkvinnen Edith sier ”God bless you”. Å drikke ugandisk te. Å smake ny mat som er god. Å finne ny musikk som jeg liker. Unger som ler og vinker når de ser hvite meg. Å finne britiske ELLE eller Sør-Afrikanske Cosmopolitan i butikken, for så å kjøpe det. Å se på shoppescenene i Pretty Woman – bare en gang til! Å drømme om hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Kampala vs Bergen

Hva savner jeg når jeg har hjemlengsel?

Venner. Familie. Vorspiel hos Bjarte. Nachspiel hos…. Eller et hvilket som helst nachspiel man kan gå alene på uten at halve byen blir bekymret. Estetikk. Fashion. Shopping. En ordentlig dagligvarebutikk i umiddelbar nærhet. Hansa. Tuborg. Grovt brød. Fiskekaker. Leverpostei. Ordentlig pensum. Lesesal. Slutten på en lang og slitsom arbeidsdag. Lønningsdag. Friheten til å organisere dagen slik jeg selv ønsker, i motsetning til 18 fastsatte passive timer i uken. Norsk byråkrati. Vekslepenger. Rask service. Service generelt. Smågodt. Bergen Kino. Hotel Cæsar og Idol, Fredrik Skavlan og Jon Almås. Fotgjengeroverganger. Sol etter regn. Å gå opp på Fløyen i regnvær. Alltid tilgjengelig internett. Raskt internett. Internett generelt. Forelesere som alltid kommer. Punktlighet. Hennes & Mauritz. Rene, offentlige toaletter med toalettpapir. Mennesker som tar et nei for et nei. Lettmelk, lightbrus og magerost. Å gå på gaten uten å bli stirret eller ropt på. At folk passer sine egne saker. Alltid strøm. Alltid vann. Enerom. Vaskemaskin. Effektivitet. Kapitalisme. Å sove uten myggnetting. Å være uten myggstikk. Mannfolk som kan kle seg. Å betale med kort. Å gjemme seg bort. Å ha det travelt. En fullbooket dag. Middag hos mamma.

Og alle som bruker msn må legge meg til i kontaktlisten sin (hvis dere vil snakke med meg da): lisbeth.jorgensen@student.uib.no

På kinarestaurant er og blir den beste desserten 

Syv stykker i en taxi, men alle kan ikke være med på bildet. 

Finansministerens sønn og bodyguard kan danse 

Første ekskursjon, Nilen. Her bor vi. Helt til venstre ligger baren, rett ned ligge Nilen. 

Oppsamling av norske helter 

Slik drikker vi øl ved Nilen 

Dette er maten vi spiser. Fersk fisk fra Nilen - kjempegodt! 

Slik spiser vi den 

Og slik drikker vi tequila. Ved Nilen. 

Nilen. Gutta boys skal hoppe fra tårnet oppe i venstre hjørne 

Lyst å hoppe ned hit? 

Thomas i fritt fall 

Thomas henger i en tynn tråd 

Rafting neste 

Klar 

Ferdig 

Gå! 

Uti med dere! 

Barnemat 

Og mens de andre tøffingene renner nedover Nilen, renner Pysen Meg bort ved bassenget på Nile Resort. 

Fest hos oss 

Enkelte får bedre behandling enn andre 

Ut med dere røykere! Og der ble de... 

Langt borte, 01.04.2005

Jeg forstår at for mange av dere der hjemme er det veldig rart at jeg er så veldig langt borte. Geografisk sett – jeg er jo helt nede ved ekvator! Kulturelt sett – Afrika! (Har de nok mat der, du sulter ikke, Lisbeth?) Men for meg er det ikke så veldig rart, nå lenger. Livet går sin vante gang - også her. Når jeg sitter inne i leiligheten er det egentlig bare noen få ting som gjør livet annerledes enn hjemme. Som for eksempel at hjemmeklærne mine er shorts og singlet. Ellers kunne leiligheten nesten like gjerne vært norsk. De største forskjellene er kanskje at vinduene er annerledes, vi har gitter foran terrassen(selv om vi bor i fjerde etasje) og vi sover under myggnetting. Og når jeg hører på barna som leker utenfor kunne jeg trolig vært hvor som helst i verden, støyen fra barnelek og barnelatter tenker jeg er ganske universal.

Men verden der utenfor da? Når jeg går ut av blokken er store, stygge storker noe av det første som møter meg. Her har de funnet trivsel, spesielt i bingen hvor vi kaster alt bosset. Veien er ikke lang til universitetet. Først går jeg forbi sjappen hvor de ikke er så veldig blide og hyggelige. Men her har de øl og aviser, så det hender jeg legger fra meg noen tusen shilling her også. Men jeg foretrekker den neste sjappen, som ligger bare tyve meter ovenfor, rett ved siden av en liten pub hvor det går an å tilfredsstille strupen. I dette skuret møter jeg stort sett verdens hyggeligste kjøpmann og –kvinne. En ung mann som alltid smiler, og en voksen dame – Edith – som bryr seg veldig om meg og hadde blitt veldig glad om jeg bare hadde funnet Gud. ”God bless you” sier hun når jeg kjøper vann, melk, bananer eller sjokolade på veien hjem, også lurer hun på om jeg tenkte på Gud og alt jeg kan takke ham for før jeg la meg i går.

Like ovenfor ligger veien som må krysses før jeg kommer til hovedinngangen til Makerere. I begynnelsen kunne jeg bli stående her en stund. Men jeg lærer. Man må bare tenke at en er større enn alle bilene, og aldri nøle. Nøler du kan luken allerede være borte. Og når du har kommet deg forbi bilene som kommer fra høyre, er du mer enn halvveis og nesten over. Så er hovedinngangen til Makerere der, og jeg kan spasere noen minutter til instituttet mitt, eller ta turen innom Klub5. Eller jeg kan gå rett ned bakken til det store markedet hvor de har det meste, om enn under nokså mindre lukrative forhold enn hva vi er vant til. Her kan jeg kjøpe peanøtter fra mor og barn som har funnet en kasse eller en duk å legge salgsvarene sine på. Her er mange små butikker, eller sjapper som jeg er mer komfortabel med å kalle dem. De aller fleste består av mer eller mindre tilsynelatende improviserte skur som ligger tett i tett. Men ikke mindre er det meste de har fullt brukbart. Klessjapper, supermarkeder(les: liten butikk med brød, juice og andre spesielt utvalgte varer), beauty-salonger (hår er det helt store i Kampala, man finner mange ulike og utrolig kule hårfrisyrer blant jentene. For guttene finner man derimot bare barbermaskin) og det store frukt- og grønt-markedet hvor man kan få kjøpt en utrolig stor og god ananas til fire kroner, eller se en høne bli flådd om man heller føler for det.

Tilbake til universitetshovedinngangen. Herfra kan man også ta en matatu inn til Kampala sentrum. Matatuene er minibusser som er bemannet med èn sjåfør og èn innkaster/pengeinnkrever, den koster under to kroner inn til sentrum, går hele tiden og kjører når den er full. Man kan også ta en boda-boda. Boda-bodaene er mopeder som alltid er der når du trenger dem og kjører deg akkurat dit du vil for den prisen du klarer å forhandle deg frem til. Men man kan også gå inn til sentrum, det tar ikke stort mer enn et kvarter. I sentrum finner man noen store, høye, moderne bygninger som gir assosiasjoner til en storby i vesten. Men bortsett fra disse er det ikke så mye som minner om en vestlig, kapitalistisk storby. Og den profittmaksimerende kapitalistiske tankegangen er heller ikke særlig utbredt i den ugandiske kulturen. Uganderne ser at vi har penger, vi er jo hvite, og de vil gjerne tjene seg en liten slant – men så veldig viktig er det ikke. Da er det viktigere å ta livet med ro. Tid har man nok av i denne byen, i motsetning til hva man har av de fleste andre ting. Og det er jo viktig å ta vare på det man har. Eller?

Ugandere, 19.03.2005

Mange ugandere er slitsomme. En rundtur på campus, og jeg må gi bort telefonnummeret mitt tre ganger. Jeg lagrer alle på N, på Nei, som for eksempel Nei-Henry. Så vet jeg når jeg ikke skal ta telefonen. For banna bein at de ringer. Og sender melding. Og ringer igjen. Og sender e-post. ”It’s so nice having a friend like you” sto det i en e-post jeg nylig fikk fra en Nei-Tony jeg bare har møtt èn gang, avvist tre ganger på telefonen og hvis meldinger jeg ikke har besvart.

Men mange ugandere er selvfølgelig hyggelige også. På forelsningene (som omsider er begynt å komme godt i gang), er det normen at det kommer minst to venninner bort til meg og sier ”Hi, how are you?”, så sier den ene for eksempel ”Hope”. Det betyr at hun presenterer seg selv, og så er neste trekk mitt, ”Lisbeth”. De fleste av disse jentene er utrolig hyggelige, og det virker nesten som om de passer på meg. De følger med om jeg ikke får med meg hva foreleseren sier, og hvisker meg i øret når de ser at jeg ikke forstår. Jeg er blitt spesielt godt kjent med en som heter Aisha. Hun har virkelig tatt meg inn i varmen, og plutselig befinner jeg meg midt i selveste fnise-gjengen. Hun presenterer meg for alle, og noen blir rett og slett litt flau når de hilser på meg. Også fniser de. Ikke alle er like frampå. Men Aisha sørger for at jeg får hilse på alle, og hun sørger for at jeg får forelesningsnotater fra forelesninger jeg har gått glipp av.

Som tidligere nevnt er Afrika preget av kontraster. Det gjelder også menneskene jeg møter og menneskene jeg ser på gaten, og det slår meg hvor konforme vi er hjemme i Norge. Folk flest går relativt vestlig kledd, noen i høy grad, andre i mindre grad. Men vi ser også nonner, jenter med skaut, menn i stive dresser eller menn i slaurete klær som lukter svette. Jenter i dongeribukser, skjørt eller afrikanske kjoler som gir assosiasjoner til landsby og bunad. Gutter med overkule luer eller t-skjorter med påskriften ”It’s cool to abstain”, og guttejenter med Steffen Iversen t-skjorter.

På campus er der både moskè og kirke. Religion er svært viktig for ugandere. Når vi skal fylle ut registreringsskjemaet til universitetet, må vi fylle ut rubrikken ”religion”. Priscilla, som jobber for UiB og er vår kontaktperson her nede, gjør store øyne og utbryter: ”Do you not believe in anything?!?” når vi sier at vi ikke har noen religion. ”Really?!” Det er for øvrig et litt merkelig spørsmål å svare nei på, men det gjør vi altså. Samme reaksjon får jeg når en av mine medstudenter også lurer på hvilken religion jeg har. ”Do you not believe in anything?!?” sier hun som et ekko av Priscilla. ”Really?!” Denne jenten supplerer imidlertid med: ”So where do you believe we come from?” Vel, jeg må innrømme at der kommer jeg til kort.

Det er ikke så viktig hvilken religion man har, bare man tror på noe. Jeg spør Aisha, som er muslim, hva hun skal gjøre i påsken. Hun sier at da skal hun ha det moro, og kanskje besøke noen kristne venner. Men det er ikke så vanlig at man gifter seg på tvers av religionene. Aisha sin mor derimot, er født kristen, men måtte skifte da hun giftet seg med en muslim. I slike tilfeller er det mannens religion som blir den gjeldende. Aisha blir forferdet når jeg sier jeg aldri har vært i bryllup, og lover å ta meg med neste gang det er bryllup i familien hennes. Hun har fem søstre og fire brødre, og om resten av slekten er like fruktbare får jeg kanskje oppleve et muslimsk bryllup før juli kommer. Sannsynligheten for det er vel kanskje ikke så liten. I gjennomsnitt føder en ugandisk kvinne seks barn, fem i urbane strøk, og syv på landsbyen, fem blant de høyt utdannede og syv blant de med liten eller ingen utdannelse. Afrika blir ikke mindre, og jeg er redd problemene følger proporsjonalt.

Hjemlengselen kommer innimellom. 

Afrikansk studentliv, 14. 03. 2005

Jeg ser på klokken. 12.56. Oi, jeg begynner å få dårlig tid. Forelesningen min begynner klokken 13.00, og jeg er fremdeles bare på vei. Jeg har brukt lengre tid hjemmefra enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Etter at jeg har tilpasset gåtempoet mitt etter afrikansk standard og stort sett slentrer i første gir, har det blitt vanskeligere å beregne hvor lang tid jeg bruker på en gitt distanse. Jeg girer opp. Jeg vekker nok oppsikt med den hvite huden min, jeg vil ikke komme for sent i tillegg.

Jeg rekker det. Forelesningssalen er som et veldig stort klasserom med mange brune stoler med en liten plate på høyre armlen til notatskriving. Eller diktatskriving. Bare fire av stolene er foreløpig besatte. Jeg sitter meg diskrèt sånn midt i rommet helt inntil høyre vegg. Jeg venter. Studenter kommer litt etter litt, de drypper inn slik det drypper en dag Bergen ikke helt klarer å bestemme seg for regnvær. Jeg venter litt til. Noen studenter går, andre kommer. I første gir. Flere studenter går. Klokken 13.40 er vi fremdeles en liten gjeng tålmodige sjeler som håper at litt kunnskap skal dryppe på oss før forelesningen skal være ferdig klokken 14.00. Og fremdeles dukker det opp noen nye studenter sånn innimellom.

No rain today. Kanskje i morgen er en bedre dag for akademisk kunnskap

Instituttet mitt, den nest fineste bygningen på campus. 

På vei hjem fra fest, vi er like blid. 

Vi kaller henne bare Inga. 

Her skal ingenting være uprøvd! 

Tid for ugandisk mat 

Maureen er en utsøkt kokk! 

Sønn og datter av hver sin minister skrellet og forbereder matoke. 

Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg har det bra! 

Her er utsikten fra kjøkkenvinduet vårt. 

Gutterommet. Hvem har den kuleste myggnettingen? 

Døren vår er sikret med to vanlige låser og en stor hengelås. Bare sånn for å rette opp i eventuelle misforståelser om hvor de rike, hvite bor... 

Neida, vi er ikke komt till østblokkland, dette er blokken vår. Men du skal ikke skue hunde på hårene, leiligheten vår er helt konge! 

Klub5 

Lokal lørdag, 12.03.2005

For sikkerhets skyld har vi blitt venner med sønnen til finansministeren. Vi er invitert på middag til ministerhjemmet, men tidspunktet er foreløpig blitt utsatt en gang eller to. Vi venter i spenning. I mellomtiden inviterer vi til vorspiel i leiligheten vår lørdag kveld. Våre nye ugandiske venner skal få ta over kjøkkenet vårt og lage noe ordentlig lokal mat til oss. Sønnen til finansministeren, Paul, sier han liker veldig godt å lage mat. Lørdag tar han med seg noen venner av det motsatte kjønn, og mens undertegnede og gutta sitter i stuen og drikker øl, har jentene kontroll på matlagingen. Vi er blitt lovet middag rundt klokken seks, og sånn i nitiden står maten på bordet. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, maten er ordentlig god! Matoke er essensen i den ugandiske maten. Matoke er en slags grønn banan som skal koke ganske lenge, og selv om de lokale heltene nekter for at det smaker potet er vi blekhudete skjønt enige om akkurat den saken. I tillegg får vi to forskjellige kjøttyper med ulikt krydder og saus, og en veldig god grønnsaksblanding. Den guggen som kjentes ut som, og trolig også smakte som, lim skal jeg la være å kommentere ytterligere. Men alt i alt et utmerket måltid! Og så var vi klare som egg for det ugandiske nattelivet!

Klub5, 11.03.2005

Vi henger på klubben. Her har de alt vi trenger. Gutta går for å pumpe jern og styrke egoet, mens vi jentene sitter på internett eller i kafèen og ser på de mer og de mindre veltrente guttene, som gjerne usjenert sprader rundt i bare håndkle i resepsjonen på treningssenteret. Eller vi spiser en ordentlig god burger til seks kroner, eller drikker en ordentlig god halvliter til samme prisen. Eller to, hvorfor ikke? Som så mye annet her i Kampala er det indere som driver dette stedet. Så vi reiser til Uganda for å spise skikkelig god indisk mat gjerne to ganger for dagen. En ordentlig stor og god chicken tikka masala til 20 kroner er middagsmat vi sier oss fornøyd med. Nei, vi sulter altså ikke, for de av dere som har lurt på det. Og kanskje klarer noen å overtale meg til å bli med på en aerobictime, eller kanskje boksing eller kickboksing eller taekwondo? Hvis livsstilen fortsetter som den har gjort, øker vel sannsynligheten for det. Men vi venter enda på at skolen skal begynne. Jeg har hørt rykter om at jeg må komme meg på forelesning i dag, men jeg har mine tvil. På mandag håper jeg i hvert fall at det begynner for fullt. Jeg har tjue timer i uken, mandag til lørdag. Det er noe annet enn fire timer forelesning og fire timer seminar som er hva jeg er vant med fra UiB. Men så har jeg ingen bøker da, og foreløpig har jeg ingenting å klage på. Bortsett fra tempoet på ting kanskje. Regn med å ha litt tålmodighet med meg når jeg returnerer nordover, for her venner vi oss til å gjøre alt i slow motion. Men alt har sine positive sider, og mens jeg venter på min chicken tikka masala kan jeg ta en halvtimes tur på internett og sende noen e-poster til noen hyggelige mennesker der oppe ved nordpolen.

Thomas og Ingebjørg setter også pris på overklasseferie i baren på hotellet vårt.  

Men alt har heldigvis en belønning:) Mombasa! 

Denne dusjen tilfredsstilte på et tidspunkt alle mine behov.. 

Et representativt bilde for hvordan resten av kroppen min så ut. 

Denne buffaloen måtte se sine dager talte. Først hundemat, så løvemat. 

Vi jentene slipper ikke unna. Vi slipper å hoppe, men skjønner ikke helt hva det egentlig er vi skal gjøre. Her er det jeg og Patrik fremst. 

Guttene må danse med masaiene. Jens står ikke tilbake. Den som hopper høyest "get the women". Hvorfor gjøre det vanskelig? 

Løve under opplæring 

Du kødder ikke med denne... 

Her passes vannhullet godt på. Ikke like farlige som mamma og pappa som ligger like bortenfor, men iallefall veldig søte! 

Et siste pek med favorittjenten min før jeg drar 

Miss you guys! 

Utlendinger, 05.03.2005

Jeg blir litt sur på alle dere der hjemme for at dere er så bra mennesker – innimellom savner jeg dere ordentlig masse og har skikkelig hjemlengsel. Men jeg fikk et ganske bra spørsmål av Ina på e-post synes jeg, selv om hun selv syntes det kanskje var et ganske dumt et. Mange har reist rundt i verden, som for eksempel Ina som har bodd i USA et år, og ofte har man oppdaget, og kanskje blitt litt skuffet over, at ting er veldig likt som hjemme i Norge. Afrika er ganske annerledes, men det som kanskje slår meg som mest betegnende for de stedene vi har vært, er at Afrika først og fremst er kontraster. Rik – fattig. 2005 og mange tiår, eller til og med hundreår, tilbake. Det største fellestrekket jeg mener å ha observert, er humor, mye humor, latter og glade mennesker.

Å ha ankommet Kampala føles godt, men veldig rart også. Det er her jeg skal bo de neste fem månedene. Leiligheten vi bor i er helt super, mye bedre enn forventet, og så godt som vestlig standard. Men utenfor leiligheten er det mye tilpasning som må læres, og det kan være ganske slitsomt nå i begynnelsen. Vi prøver å manøvrere oss så godt vi kan i dette samfunnet, prøver å ikke være hvite og dumme, men det er vanskelig å tilpasse seg når en ikke vet hva en skal tilpasse seg etter. Og ofte ender vi opp med en typisk vestlig konklusjon – Hallo! Det er jo DE som er dumme!

Men nå er det vi som er utlendinger, det er vi som har annerledes hudfarge, det er vi som har annerledes kultur. Det er ikke mange hvite prikker å se på gaten, og om vi ser noen, smiler vi gjerne som om det var en bekjent. Jeg skammer meg litt over hvor godt jeg liker å gå på det store, fine, hvite, vestlige kjøpesenteret her. Der har de alt vi vestlige mener vi trenger, blant annet klesbutikker og skobutikker med materialistisk standard vi sier oss godt fornøyd med. Og jeg skammer meg litt over at jeg blir glad for å se kjente merker på supermarkedet, og er et øyeblikk glad for store, amerikanske selskaper som får en til å føle seg hjemme uansett hvor en er i verden. Men når vi ser verden utenfor igjen, ombestemmer jeg meg fort. Jeg drypper min dråpe i havet og prøver å kjøpe afrikanske produkter, men blir stort skuffet når for eksempel Nestlè er det eneste kaffemerket jeg klarer å oppdrive. Hvor var det kaffebønnene kom fra igjen?

Men Kampala har en god atmosfære og er en veldig trygg by. Vi har møtt noen av de norske som har vært her et halvt år allerede, og de stortrives. De fleste av dem bor i det såkalte Nufu-huset på campus, som egentlig er et hus beregnet på norske professorer. Men siden norske professorer ikke akkurat renner ned dørene her, er huset fylt opp med de norske studentene istedenfor. Her er det også gratis internett – med en mye bedre hastighet enn på internettcafèene, om enn ikke like god som den norske.

Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å trives her jeg også. Vi får høre at drikkekulturen er omtrent den samme som i Norge, og at utelivet er veldig bra. En liten tur inne på campus gir også positive vibrasjoner, selv om kontrastene her er nesten like store som ellers. Som noen av dere allerede har sett på hjemmesiden til Kristine og Stefan er Institutt for Musikk, dans og drama bare et lite, falleferdig skur, mens Institutt for Computer Science vanskelig klarer å skjule at de har fått meget god økonomisk støtte fra Norad.

Det som får meg til å bli glad, er at Institutt for Women and Gender Studies jammen ikke er den nest fineste bygningen på campus, selvfølgelig også støttet med Norad-midler. Dette er også Afrikas største institutt for kvinne- og kjønnsforskning. Likevel må jeg si jeg er litt overrasket over hvor høyt prioritert dette emnet virker, samtidig som det slår oss alle hardt i magen hvor viktig det faktisk er her. På universitetsbiblioteket er det en egen hylle med meget prioritert plassering for bøker om Women and Gender. Det samme finner jeg i bokhandelen på det store, vestlige kjøpesenteret. Og i avisen finner vi et eget bilag på fire sider med overskriften ”Proud to be a girl”. Det er tydelig at her går mange glipp av kunnskap livet igjennom som vi i Norge lærer når vi er åtte. En av underoverskriftene er for eksempel ”Menstruation is healthy”. Under står det forklart hva mensen er for noe. Ungdommer, som ofte er rundt 18 år, har sendt inn spørsmål om ting de lurer på. For eksempel: ”Can I attend school when I’m in my periods?”. I tillegg følger en instruksjonsmanual om hva bind er for noe, og hvordan de skal brukes. Ungdommene har også skrevet hva de synes om hvordan det er å være jente. Èn skriver for eksempel at ”Defilement and rape disrespects our right of choosing to be virgins and stay safe”. Det er litt som Oss i mellom for de som husker den spalten, bare på et lavere nivå, men svarene er stort sett de samme som Nina ville valgt. Heldigvis.

Men dette området er som de fleste andre her ved ekvator – man finner store kontraster, og vi merker stor forskjell på de menneskene vi møter som har utdannelse og de som ikke har det. Dette gjelder for hvor interessert de er i pengene våre, hvor gode de er i engelsk, hvilke klær de går i, selvfølgelig hvilket kunnskapsnivå de har, men også hvilke synspunkter de bærer. Taxisjåføren vår i Mombasa virket for eksempel som en utdannet mann, i alle fall tror jeg han så på seg selv som det, og han fortalte oss om hvor viktig det var å få folk til å forstå at jenter også er mennesker med rettigheter – og at det var lenge til alle hadde forstått dette. Noen synes fremdeles kuer er mer nyttige enn jentebarn, og gjør gjerne en byttehandel. Mange lot være å sende jentebarna sine til skolen. På skolen fikk også jentene dårligere karakterer enn guttene. Dette skyldtes at jentene måtte jobbe i hjemmet i tillegg, mens guttene fikk god tid til å gjøre lekser og den slags. Men jentene trengte lavere karakterer enn guttene for å komme seg videre – en form for liberal kvotering er altså praktisert også her. Noen på toppen har skjønt noe på dette området. Men hvordan få ting til å skje nedenfra og opp, og ikke ovenfra og ned? Vel, jeg gleder meg til å lære!

Safari, Masai Mara, 23. – 26. februar

På safarien får vi sett mange dyr. Men safari kan også være en tålmodighetsprøve for noen. Det blir maaange timer i bilen, og det er ikke alltid vi holder oss til veien. Eller ”veien”. Humpetitten. Jeg synes det er herlig. Utpå dagen blir det behagelig varmt i bilen – som åpner taket for anledningen. Når det går lang tid uten at vi har sett noen ting er det lett å sovne. Og det er herlig å sove i bilen, og vi har godt av det, vi kommer rett fra den ca. 18 timer lange reisen vår, og på flyet var det ikke lett å få mye god søvn.

Men så – en sebra! En sjiraff, en gaselle, et vortesvin! Så kan flere timer i bilen vente. Sjåførene har kommunikasjon over radioen, og nå har noen sett en geopard! Vi peiser i riktig retning, og visst! Der ligger to nydelige geoparder under et tre og later seg. Gode og mette. Verdens raskeste dyr har trolig fått nytte av muskelkraften sin da den var sulten for litt siden.

Vi styrer videre mot vannhullet, og her har de jammen samlet seg! Impalaene, topiene, gasellene, vortesvinene og gnuene er tørste i dag. Men de må nok være tørst en stund til, for hvem ligger ikke og lurer i buskene like ved det fristende, leskende vannet? Dyrenes konge selvfølgelig! Her finnes ingen nåde. De eneste som tør å ta seg en tår er elefantmamma og avkom. Som nevnt kan safari være en tålmodighetsprøve, og vi får siden vite at hadde vi bare vært litt mer tålmodige hadde vi fått sett at en av gasellene nok ble for fristende for løvene etter en stund – men dyrenes konge var ikke dyktige nok denne gangen dessverre, og gasellen kan se frem til flere dager på masai maras enorme sletter.

Neste dag kommer vi imidlertid akkurat for sent til å se en gaselle få sine dager talte av en geopard. Geoparden ligger også denne gangen godt fornøyd i skyggen, mens dagens bytte foreløpig ligger relativt uspist noen få meter unna.

Thomas synes det blir litt mange og lange timer i bilen, og er ikke helt fornøyd med de sanitære forholdene. Vel, men kan vanskelig argumentere med det siste – her blir vi skitne, ordentlig, veldig skitne! Men vi tar det som en utfordring, og jammen er vi ikke ganske tilpasningsdyktige, vi mennesker! Og jeg som alltid har hatet naturfag, er plutselig blitt opptatt av den slags. Uvante spørsmål dukker opp i hodet mitt, som: Hvorfor lukter svette? Hvilket dyr lager den lyden? Er denne frosken giftig?

Heldigvis er Ingebjørg med! Hun kaller seg selv bionerd, og hun kan masse! Hun skal studere zoologi ved Makerere, og befinner seg akkurat nå ikke så veldig langt fra paradis. Hun spør sjåføren om de riktige spørsmålene, hun kan svare på våre, og hun synes det er morsomt uansett hva som dukker opp hvor som helst! Hun vet hva som ikke er farlig, og lyser mer enn gjerne under sengen min før jeg legger meg.

Etter noen begivenhetsfulle dager på masai maras sletter, vil masaiene ta oss med på en gåtur i bushen. ”We’re gonna try find a lion kill a buffalo.” OK. Vi trasker av gårde sammen med fire masaier, to spyd, tre kniver og fire stokker. Vi har tidligere besøkt en masaistamme og sett hvordan de lever. Det kan ikke akkurat kalles sivilisasjon. Etter en liten stund setter vi oss ned under et tre for å ta en pause, og vi prater litt med masaiene. Den eldste er 28 år, de tre andre er 22 og 23 år. Patrik forteller at han har gått åtte år på grunnskole og fem år på high school. De blir litt imponert når vi sier vi skal studere ved Makerere University. Disse folkene har masse humor, og er slettes ikke så forskjellige fra oss selv som vi trodde i utgangspunktet. Jeg får nesten lyst å spørre Patrik om han vil være med og ta en øl, men jeg lar det bli med tanken.

Vi går videre. Oi! En gaselle løper borti der! Vi går enda videre, og hysj! ”Do you see the lions?” Visst pokker ser vi løvene! Jeg ser to, men de sier der er tre. Og hva gjør man når man ser løver? Man følger etter! Løvene løper inn i buskene, men selv om de er ute av syne er de langt ifra ute av sinn. Oppi skråningen løper plutselig min etterlengtede hyene, dyrenes konge etter! De forsvinner igjen ut av syne, men masaiene forteller at de kan høre på fuglene at de ikke er langt unna.

Imidlertid treffer vi flere masaier. De har med seg hunder og sier vi må bli med dem. Og like bortenfor ligger en svær og nylig drept buffalo! Det må mange løver til for å drepe en slik, forteller Patrik. Fluene koser seg der løvene har tatt smaksprøver. Masaiene spøker og ler og leker og skjærer i buffaloen. Masaier spiser ikke buffalokjøtt, kun ”husdyrkjøtt”, men hundene får spise til de blir fornøyde. Vi er fornøyde. Dette føles stort.

Vi er trygge på grunn av masaienes røde klesdrakt, løvene skremmes bort av den røde fargen. Men vi vet at dyrenes konge ikke er langt unna, og når vi har gjort oss ferdig med vårt, kommer de og gjør seg ferdig med sitt. Et festmåltid venter.

Na har jeg fatt tilgang til gratis og relativt hurtig internett inne pa campus i det bygget som de andre norske studentene bor. Har noen reisebrev liggende pa laptopen min, og skal fa lagt de ut sa snart jeg far laptopen min hit. Og er jeg det tekniske geniet jeg tror jeg er, skal jeg fa lagt ut noen bra bilder ogsa:) African time, you know, bare ha litt talmodighet:)

Kampala

Da var vi ankommet Kampala. Leiligheten er faktisk utrolig fin, finere enn p[ bildene vi har sett, og storre enn vi trodde, og dette er nesten norsk standard. En veldig bra leilighet i Kampala.

Men Afrika er Afrika, her er store kontraster.

Er spent pa helgen og neste uke, her er alt nytt hele tiden.

Hold varmen:)

Mombasa

Mombasa er bra, og denne luksusen foles nesten fortjent etter de sanitare forholdene vi gjennomgikk pa safarien.

I morgen reiser vi videre, og torsdag ankommer vi vart nye hjem for det neste halve aret, er spent pa det!

Blir kjempeglad for kommentarer og e-post! Sa kult at dere kan fa lagt ut bilder ogsa, veldig bra Maren:) Skal fa lagt ut noen bilder etterhvert jeg ogsa.

Haper dere har det bra, horer det snor. Jeg har fatt masse fregner:)

Back to nature!

Ah! Sivilisasjon! Sitter pa en cybercafe i Nairobi, kommer rett fra safari, og har bittelitt tid her for en ny sjafor kommer og henter oss og kjorer oss til flyplassen igjen - neste stopp Mombasa! Har opplevd utrolig mye pa safari, skal skrive noen ordentlige reisebrev nar jeg kommer et sted hvor det er strom og trygt a ta opp laptopen min.

Ble hentet rett fra flyplassen av en sjafor som kjorte oss laaaaangt ut i bushen. African time er noe vi ma lare oss forst som sist. Her tar ting tid - og vi har aldri darlig tid. En annen holdning vi holder pa a lare oss: Hakuna Matata! De sier det hele tiden: Hakuna Matata - no problem you know, no problem!

Tiss nar du kan, dusj nar du kan! Hjemme dusjer jeg gjerne to ganger for dagen. Her er vannklosett relativt luksus, sarlig om det i tillegg er sann passe rent, dopapir og det gar an a skylle ned. Og aldri har jeg satt sann pris pa det dryppende kalde vannet fra noe som lignet en dusj omgitt av uvaskbare steinvegger og steingulv. Jeg folte meg ren helt til neste morgen etter den dusjen!

Vi har mott masaifolk, sett masse med dyr, bade trygt fra bil og kun omgitt av masaikrigere utstyrt med to spyd og tre kniver. Folkene her er fantastiske! Full av humor, og de vi har mott til na har virkelig fatt oss til a fole oss trygge, selv midt i Nairobi, selv midt i bushen!

Snart gar som sagt turen til Mombasa. Vi skal spante pa oss et hotell med ordentlig dusj, et sted vi kan fa vasket klarne vare, vi skal ligge pa beachen og ikke minst skal vi drikke ol!

Her er mange inntrykk, og jeg klarer nok ikke a fa formidlet dem na i farten. Men mer detaljerte historier er under produksjon!

Haper alle dere har det bra der hjemme. Hadde ordentlig hjemlengsel andre dagen, savner dere masse. Men jeg har det veldig bra!

Turen gar videre:)

Èn dag

Vellykket avskjedsfest på lørdag! Jeg storkoste meg og er kjempeglad for alle som var der. Fikk mange bra og morsomme bilder som blir gode å se på i hjemlengselsstunder. Fikk også noen veldig omtenksomme avskjedsgaver som skal komme godt med:) Er spent på hva som står i den røde boken, den har jeg ikke sett ennå, men det er noe jeg ser frem til. I morgen går det et fly fra Flesland kl. 12.35. Forhåpentlig sitter jeg ombord og har alt jeg trenger pakket ned i sekken. Bergen er verdens beste by og her bor verdens beste mennesker. Jeg kommer til å savne alt og alle kjempemye, ingen tvil om det! Jeg er nok ganske gal som reiser fra noe som er så bra som alt er her hjemme. Men Kampala er sikkert ikke så verst heller. Og jeg kommer jo tilbake. Lover:)

Fire dager igjen

Fire dager. I morgen er det avskjedsfest hos Glenn, ikke glem den! Han bor i Fosswinckelsgt 36. - Fire dager altså. Jeg knipser med fingrene.

Seks dager

Da er det seks dager til jeg reiser, og jeg begynner å glede meg.

En uke igjen

Nå er det èn uke til jeg reiser. Spenningen stiger og jeg føler meg ikke helt normal, snarere ganske gal. Men alle sier dette vil gå greit, ja, faktisk at jeg vil få "the time of my life". Jeg prøver å stole på dem. Dette går helt fint, Lisbeth:)